Det eneste jeg ser

Algoritmer, fotball og lavendel. Ja, det er mulig.

Min blomsteralgoritme på Instagram er ødelagt, ikke en blomst i sikte. Istedenfor er det en svær blond fyr med en ganske rar hestehale. Han dukker opp som ugress overalt.

Jeg har brukt årevis på å perfeksjonere algoritmen min. Nå ruller det ikke blomster over skjermen lenger, det ruller kun ball. Når jeg hører et dunk, sier det RO inni hjernen min. Det er pinlig.

Jeg har sverget å ikke interessere meg for fotball. Jeg som ikke har fletta peiling på annet enn at en gjeng menn løper fram og tilbake etter en ball.

JEG ER NÅ EN CRAZY FOTBALL FAN. Help me God.

Jeg forstår fremdeles ingenting av reglene, men jeg forstår at Norge skriver verdenshistorie. Sist jeg så en fotballkamp (æresord), var for 28 år siden, Norge-Brasil. Du kjenner utfallet. Gjett hva? Jeg så det med mannen i mitt liv, han som heller ikke er fotballinteressert. Vi feiret i gatene i Oslo etterpå. Det var en berusende følelse.

28 år senere sitter vi på en fransk restaurant. Sammen med våre tre barn og skriker av glede. Jeg har til og med rodd i luften, uten skam..

Okay, jeg skal rive meg litt løs fra fotballfeberen. Bare en liten ting – jeg følger Herrelandslaget og Erling Haaland på Instagram nå, hahaha.

Hvis du leser tilbake til «Hagen går ingen steder, å velge det man ser» kjenner du igjen følelsen.

Ikke fotballfølelsen, den er ny. Men følelsen av å plutselig bli trukket inn i noe. At noe du knapt la merke til, plutselig er det eneste du ser.

Slik begynner det ofte med hage også.

Jeg bor i et område hvor det er perfekt å dyrke blomster. Varmt om dagen og kjølig om natten. Denne vakre lavendel åkeren er i mitt nabolag i Provence.

Min første masseplanting (femti planter) var lavendel. En litt stormansgal følelse. Det så ut som en liten mini Provence-åker hjemme på Nesodden. En trillebår med grus til røttene og kukompost som krydder på toppen.

Du bærer duften med deg resten av dagen. På hendene. På t-skjorten. Til og med trillebåren lukter Provence. Plutselig forstår du hvorfor lavendel er en av verdens mest populære dufter. Når du drar hendene forsiktig gjennom blomsterhodene, tar hånden til nesen, da er det umulig ikke å smile.

For å få suksess med lavendel må du etterligne plantens habitat. Å dytte lavendel ned i feit, god jord og så lure på hvorfor den ikke trives – du har jo gitt den alt! Vel, det fungerer ikke.

Lavendel vil ha mager sandjord, og helst stå på noen never grus. Dette gjelder også om du planter i potter. Det kan fungere en sesong eller to, så vil du se planten begynne å miste piffen. Den blir kjedelig, for så å dø en stille død en vinter.

Plant gjerne lavendel i Norge nå, bare husk hvor planten liker seg best. Den elsker varme, sol, tørr sandjord. Den elsker Provence. La røttene stå i grus.

Gjett hvilken plante jeg først plantet i min franske hage? Jeg var helt obsessed på at jeg skulle fylle hagen med lavendel. Det var bare én eneste lavendel på 3, 4 mål tomt da vi tok over huset. Én!

Det var jo absolutt helt feil i min Provence-drømmehage. Nå er det plantet over 100 lavendelplanter. Voila, den drømmen gikk rett inn i mål.

En kjedelig oppkjørsel omringet av lavendel. Min beste investering her.

Her i Provence klipper vi lavendel nå. Ikke fordi kalenderen sier juli, men fordi blomstringen er over og planten trenger å samle krefter til neste år. Man klipper ikke inn i grenene, kun det grønne. I januar er det klipp nummer to, da klipper man litt til inn på selve grenene.

Hjemme i Norge ville jeg ventet. Der skal lavendelen få stå gjennom vinteren. De visne stilkene beskytter planten mot frost og fukt, og den store klippen tar jeg først når faren for hard frost er over om våren. Typisk rundt påsketider. En tommelfingerregel er å klippe ca en tredjedel av planten. Jeg innrømmer at jeg stort sett klipper mer enn det på etablerte sunne planter. Det du vil unngå, er at den blir lang og grenete, med lavendel på toppen.

Det er ikke så lett å redde en lavendel som ikke har blitt klippet ordentlig, men lar du være å klippe, går den sakte, men sikkert mot døden. Klipp såpass hardt at det nesten gjør litt vondt. Da er du som regel på riktig sted.

Lavendel skyter fra tørre, piggete grener, selv om planten kan se nærmest død ut etter vinteren. Synes du det ser skummelt ut, kan du testklippe én gren og sjekke om den er grønn og levende inni. Når det er avklart, er det bare å ta fatt på klippingen.

Når planten setter nye, grønne skudd, ser du raskt hvilke grener som faktisk har dødd i løpet av vinteren. Klipp dem bort, så ser planten flott ut før blomstringen for alvor tar fart.

Samme plante. To helt forskjellige strategier. Hagen lærer deg fort at rådene må følge klimaet, ikke kalenderen.

Jeg bruker stort sett lavendel som kanting, det er slik jeg synes den kommer best til sin rett. Den rammer inn lange bed med roser. Bier, humler og sommerfugler svermer om kapp med blomstringen. Du gjør noe godt for pollinatorene i nabolaget ditt om du planter lavendel.

Hagen i juni på Nesodden rett før lavendelen blomstrer.

Det beste med to lavendelhager i to ulike klimasesonger? Jeg forlenger blomstringen. Når jeg kommer tilbake til Norge, er lavendelen på sitt flotteste. Jeg klipper sjelden lavendel inn i huset i Norge. Her derimot fyller jeg store kurver, henger de i taket, og lar lukten trollbinde meg helt til sesongen starter på ny.

Vi trenger både fotball og lavendel fremover. Noe å samles om. Noe å heie på. Noe som får oss til å ro litt i løse luften, enten det er av eufori eller bare ren sommerlykke.

Nyklippet lavendel i Provence. Blomstene er avblomstret, men duften er like god.